Hei alle sammen og takk for at du vil lese min lille historie.
Tenkte jeg ville skrive litt om min opplevelse som førstegangspappa, både på godt og vondt. Dette på oppfordring etter at jeg stilte opp i en sak for nrk angående hvordan jeg som vordende far ble møtt av helsevesenet i forbindelse med graviditet hos partner, hvilke fordommer jeg møtte og hvordan behandling jeg fikk.
Først og fremst så vil jeg starte med å si at dette er MIN opplevelse, men gjennom de tilbakemeldingene jeg har fått på sosiale medier etter nrk saken kom på trykk så har jeg skjønt at jeg er ikke alene om å føle det som jeg gjorde.
Men uansett, det hele startet med at vi fant ut vi var gravide i januar 2020. STOR glede da vi har mistet 2 barn før. Mye snørr og tårer både hos oss som foreldre og nærmeste familie, i motsetning til den sorgen vi har opplevd gjennom å miste 2 barn før. Og gjennom disse tidligere opplevelsene så turte vi jo ikke å glede oss for mye siden sorgen kan bli så ufattelig stor.
Som sagt så mistet vi 2 barn i 2013, dette var da tvillinger, så vi var rimelig spente på om det var tvillinger denne gangen også, men det var det ikke.
Første ultralyd
En av de første ultralydene vi var på, så ble kona bedt om å legge seg på undersøkelsesbenken også sier jordmor: så kan pappa sette seg på stolen der. Jeg ble bare stående og se meg rundt og tenkte pappa? Hva gjør han her? Også gikk det opp for meg at det er jo jeg som er pappaen i dette tilfellet! Uvant situasjon!
Men det var absolutt ikke alle jordmødre/helsepersonell vi møtte under svangerskapet som tok hensyn til meg som førstegangspappa. Følte meg til tider tilsidesatt, liksom ikke stå i veien holdning jeg ble møtt med på ultralydundersøkelser og i hvert fall under selve fødselen! På enkelte vi møtte så virket det som at det var underforstått at når egget er befruktet så er pappas jobb gjort og da skal ikke han være involvert før det er tid for pappapermisjon.
Vi hadde kun en jordmor i løpet av hele svangerskapet som faktisk tok seg tid til å inkludere meg i ultralydundersøkelsen og forklarte ting til meg også, og ville at jeg skulle stille spørsmål osv, og dette satte jeg stor pris på! Satt igjen med en god følelse etter den timen, og jeg kan møte hen gjennom jobben min nå 7 måneder etter fødsel og hen spør hvordan det går med barnet og mor og ikke minst hvordan det går med meg for hen har forstått at det er ikke bare enkelt å bli pappa for første gang og få livet snudd på hodet.
Tilknytning til barnet
Den første tiden etter fødselen så sleit jeg skikkelig med tilknytning til barnet. Dette er det ingen som hadde fortalt meg kunne skje, fikk kun høre at når man ser barnet så blir man instantly forelsket. Vel, det var ikke tilfellet hos meg, og har fått høre at dette er tilfellet hos flere. Dette er en ting som kanskje burde prates om før en fødsel, og gjerne da fra helsepersonell.
Kvinner kan få fødselsdepresjon, dette vet alle, men at det samme kan skje hos oss gutta er ikke like kjent. Men det kan skje, og det skjedde meg. Fikk ikke skikkelig kontakt med barnet før etter 3-4 måneder etter fødselen jeg! Det var tungt! Føler dette med det psykiske blir hysjet ned, som ellers i samfunnet, selv om alle sier at man burde snakke om psykiske utfordringer og følelser og det er synd! Da kommer man aldri til bunns i problemet!
Men i dag er alt bare godt, jeg har verdens nydeligste lille datter(helt objektivt såklart!), er i pappaperm og kunne ikke forestilt meg livet uten barn!
Stå på pappaer i hele norge, dere er sterkere enn dere tror og får til det dere vil!💪
Vennlig hilsen
Martin-Andrè