Dette er starten på en ny “serie” med intervjuer av Pappaer i klubben.
Vi gleder oss til å bli bedre kjent med flere av dere.
Del 1: Personlig bakgrunn
-Kan du kort presentere deg selv? (Navn, alder, yrke, bosted, hobbyer, annet?)
Tommy Karlsen, 49. IT-konsulent/løsningsarkitekt. Er oppvokst i Sør-Troms, men har bodd mer enn halve livet i og rundt Øvre Eiker. Bor nå sammen med kone pluss «min og din». Er heldig fordi jeg jobber med hobbyen min – teknikk og IT. Hjemmeautomasjon er et pågående prosjekt som jeg finner fascinerende, særlig med tanke på de energiprisene vi har fått de siste årene.
Ved siden av dette er jeg også styremedlem i MannsForum, og har tatt flere kurs i regi av likemannstjenesten Kamerathjelpen som støtter fedre og mødre som står i vanskelige situasjoner rundt både samlivsbrudd og andre livskriser.
-Fortell litt om din familiebakgrunn (Har du barn? Alder? Noen spesielle ting verdt å nevne rundt familien?)
Gutta her hjemme er 10 og 13, og engasjementet mitt i MannsForum har sitt utspring i at jeg ønsker dem mest mulig likeverd i samfunnet. Min biologiske sønn har delt bosted, og bor annenhver uke hos far og mor.
Del 1 – 2: Forventninger før du ble Pappa
-Hvordan håndterte du det å få vite at du skulle bli Pappa? Hvordan fikk du vite det? Var det planlagt? Hvilke forventninger hadde du?
Det å få barn var en planlagt greie. Som førstegangsforelder var det mye nytt, men heller enn å gruble på alt som kunne skje brukte jeg energien på å tilrettelegge og forberede slik at det skulle være rom for alle endringer som et nytt familiemedlem kunne bringe med seg. Man vet aldri hva som kommer, så det hjelper lite å preppe på spesifikke ting. Det viktige for meg var å kunne takle hva enn som måtte komme, og fortsatt ende med en god nok løsning. Det som virkelig slo beina under meg var mine egne følelser da jeg holdt sønnen min for første gang. For en vanvittig opplevelse!
-Var det noe spesielt du ønsket å oppnå som far? Tanker rundt egen barndom? Noe du så for deg å gjøre annerledes?
Jeg er vokst opp i en stødig og stabil familie, og har unge foreldre. Det medførte litt lærdom rundt det å kjempe for tilværelsen i tidlig voksenalder, og jeg fikk tidlig sunne doser av livets realiteter. Som voksen skjønte jeg tidlig at fedre ikke hadde samme status som andre foreldre hvis familien går i oppløsning, og det gjorde meg veldig bevisst på å unngå tilfeldigheter som ung mann. Derfor holdt jeg igjen til jeg var godt voksen, og bedre rustet til å takle eventuelle utfordringer.
Del 2: Den første tiden som Pappa
-Kan du beskrive øyeblikket du ble far for første gang? Hvordan opplevdes fødselen? Komplikasjoner?
Små’n var lite lysten på å ligge med huet ned, og han vokste greit i mammas mage. Da han skulle ut i verden, så insisterte han på å gjøre det med rumpa først. I samråd med fantastiske folk på Drammen sykehus ble det gjort et forsøk, samtidig som operasjonssalen ble klargjort – i tilfelle. Jeg følte meg godt ivaretatt, og gjorde alt jeg mente var nødvendig for at mor skulle føle seg trygg. I etterpåklokskapens lys var jeg nok like ubrukelig som stereotypiene tilsier! I alle tilfeller – guttungen ville ikke ut den vanlige veien, så det var bare å få på seg «besøksuniform» på vei inn til operasjonssalen.
Derfra og ut gikk alt på skinner, og siden mor måtte repareres fikk jeg privilegiet av å ha de første timene alene med små’n på brystet. Og med det var min verden snudd på hodet.
-Hvordan var de første dagene som nybakt Pappa? Noen tanker om alt som skjedde i denne perioden?
Vi ble stort sett godt ivaretatt på sykehuset. Det var spennende å følge prosessen med blodprøver og målinger disse dagene, for vi slapp ikke ut med en gang. Ingen krise, men tryggest å bli. Som mann og far er jeg glad jeg har en noenlunde rasjonell tilnærming til det som skjer, men det blir jammen satt på prøve når helsefolka ikke kan love noe som helst.
En ting jeg ikke kan huske å bli spurt om, er hvordan det gikk med far. Alle spør om mor og barn, mens far bare blir bedt om å signere for at barnet er hans. Dette er noe jeg håper vi kan få enda mer fokus på fremover, slik at vi kan hjelpe fedre som går i depresjon eller ikke klarer å takle frykt eller ny tilværelse. Som mann er man gjerne trygghetsperson for både mor og barn, så når det ikke funker kan det lett gå ut over hele familiekonstellasjonen. Jeg kom meg heldigvis gjennom det uten slike utfordringer.
Del 2 – 2: Overgangen til Papparollen
-Hvordan var overgangen fra å ikke være forelder til å bli Pappa? Store endringer i livet?
Det å være forberedt på endringer var for meg et viktig mentalt grep. Jeg opplevde å bli kritisert for å ikke være forberedt på ditt og datt, men følte meg aldri utrygg på at jeg kunne takle situasjonene fortløpende. Hvis jeg skulle gjort en ting bedre, så må det være å sørge for å ivareta mors trygghet for min metode samtidig. Jeg var bonuspappa for ei jente i årene før fødselen, så endringene i livet ble ikke svart/hvitt. Men emosjonelt var det en ny reise, siden det nå dreide seg om noe så lite og vakkert som et nyfødt barn.
-Hva var de største utfordringene den første tiden?
Følelsen av å aldri være god nok, og frykten for å trå feil. Jeg hadde aldri gjort dette før, men av resultatet nå kan jeg se at mye ble gjort riktig likevel.
Del 2-3: Støtte og samarbeid
-Hvordan har du og partneren din delt ansvaret og støttet hverandre som foreldre?
Vi hadde begge tidkrevende jobber, men min jobbsituasjon var og er nok mye mer fleksibel. Det første leveåret hadde vi begge permisjon, og fordelte foreldrepengene slik fedrekvoten la opp til. De neste årene ble egentlig ganske likt lagt opp, siden det passet godt med mors arbeidssituasjon. Jeg ble stort sett den som leverte og henta, siden det var enklere for meg å tilpasse arbeidsdagen.
-Har du opplevd noen spesifikke utfordringer knyttet til samarbeidet om omsorgen?
Ja. Men de fleste utfordringene skyldtes nok begges manglende kunnskap om hvordan man best anerkjenner hverandre og ivaretar hverandre på en måte som skaper trygghet for begge.
-Hvordan endret din og partners samliv seg?
Betimelig spørsmål. Familien ble et samarbeidsprosjekt mer enn et kjæresteforhold. Selv om de daglige behovene i familien ble dekket klarte vi ikke å dekke behovet for tilstedeværelse for hverandre. Min opplevelse av det er at jeg gjorde det jeg kunne for å sørge for grunnleggende trygghet for barna og familien, og at jeg til tider var svært fortvilet over at jeg ikke fant ut av hva som skulle til for at vi voksne skulle kunne ha det like fint. Det førte også omsider til at vi gikk fra hverandre. I prosessen etter bruddet, med gode bidrag fra kamerathjelpernettverket i MannsForum, har jeg lært mer om meg selv enn jeg tidligere trodde var mulig.
Del 3: Refleksjoner og råd
-Hva var den største lærdommen for deg som Pappa?
Den tiden jeg hadde alene med guttungen fra han var litt over 7 mnd gammel var ubetalelig, så jeg er en iherdig forkjemper for at barna skal ha en sikring for mye tid med far i første leveår. Tilknytningsmuligheter er ferskvare, og første leveår har større betydning enn man gjerne tror. Når jeg ser den flotte relasjonen jeg har til mitt eget barn i dag, så kan jeg lett relatere det til de mange verdifulle «samtalene» vi hadde – også under bleieskiftarbeidet. Fedrekvoten må holdes hellig, rett og slett. Uten den blir fedre nesten alltid skjøvet vekk, og barna mister den viktige tiden med pappa. Det er ikke bare en påstand, det er underbygget av statistikk fra både Norge og sammenlignbare land.
-Har det vært noe du opplevde som overraskende eller uventet?
I ettertid – nei. Men det var opprivende å se at det jeg trodde var det riktige å gjøre fikk så lite verdi fordi det ikke samtidig ble understøttet av grunnleggende kunnskap om kjærlighetsforhold. Følelsen av å bli så oversett og tatt for gitt var veldig vond, og med kunnskapen jeg fikk etter bruddet skjønte jeg også at jeg ikke hadde vært alene om denne følelsen. Hensikter er ikke alltid nok, folkens! Mitt beste råd til alle der ute, er å bruke litt tid på å pløye gjennom Sissel Grans bøker, særlig «Kjærlighetens 3 porter» og mest av alt «Det er slutt». Disse to bøkene forklarer så tydelig både hvordan man skal og ikke skal behandle forholdet sitt.
Del 3-2: Spesielle øyeblikk
-Kan du dele et eller flere spesielle øyeblikk eller minner fra tiden som Pappa?
Da sykepleierne ba meg å ta av skjorta, og de surra og bandt den nyfødte inntil brystet mitt – det var utrolig sterkt. Men vi har hatt mange gode stunder, og det som betyr mest for meg i dag, er å se utvikling, mestring, læring og sosiale ferdigheter.
-Om du har vært Pappa en stund – er det noen ting du ville gjort annerledes?
Det er et skummelt spørsmål! Når jeg ser hva jeg har fått til, så er jeg ikke så sikker på at noe skulle vært annerledes. Jeg blir fortsatt høy som et fly og stolt som en hane når jeg ser hvor flott sønnen min har blitt, så jeg vet ikke om det er verdt risikoen å tenke slike tanker.
Del 4: Papparollen i dag
-Hvordan håndterer du balansen mellom arbeid og familieliv?
Kort beskrevet – jeg lever av jobben og for familien. Samtidig er jobben også hobbyen min, som det også skal være rom for.
-Er det utfordrerne å kombinere Papparollen med andre forpliktelser?
Vel. Utfordringen er at vi har de forutsetningene vi har, og må gjøre det beste ut av dem. En kamp for å gjøre det bedre på et område vil uansett koste på et annet, og det kan forrykke balansen. Livet er en kontinuerlig utfordring, og ingen har overlevd i det lange løpet uansett. Det viktigste er alltid her og nå, og verken jeg eller guttungen kjeder oss mens jeg deltar i dette intervjuet!
-Hvordan ser du for deg din rolle som Pappa i fremtiden når barna blir eldre/voksne?
Vet du hva? Jeg tror det kommer til å bli fryktelig ensomt når fuglene flyr. For en ting er sikkert – om det er barn eller partner som forlater redet på et tidspunkt, så er det et livsvitne som forsvinner. Det kan skape en tomhet man kanskje ikke klarer å fylle. Mange er ikke forberedt på det vakuumet som oppstår. Rent selvisk så håper jeg å bli bestefar så fort som mulig, men håper for guttas del at de passer seg for lurium…!
Del 5: Hvem er du
-Kan du gi oss et lite innblikk i din hverdag? Jobb, familieliv, matlaging, hvem gjør hva?
Ingen dager er helt like. Jeg har en fleksibel jobb som tilsier å levere på periode, ikke på tidspunkt. Dermed er det ikke noen nine-to-five her. Min kone er ikke like yrkesaktiv, og det legger noen føringer på hva man må gjøre og hva man bør gjøre. Fordelingen blir nok litt påvirket av det – jeg gjør mitt foran skjermen mens maten kommer på bordet. Men når tiden strekker til, så disker jeg gjerne opp med måltider som ikke er like rutinepreget. Mye av arbeidet i hjemmet faller på konemor, mens arbeidet for og med hjemmet faller på meg. Nå før jul føler jeg meg litt som femte hjulet, men tror jeg er flink til å henge opp ting og løfte tungt for henne mens huset forberedes til advent og julelooken. Jeg må bare bane vei mellom alle nissene som står over-effin’-alt. Men kanskje jeg kan overraske med levende LED-dekor – og kanskje det til og med faller i smak. Hehe!
Del 6: Annet
-Om det er noe annet du ønsker å dele med Pappaene i klubben, skriv det her.
Etter å ha vært gjennom et samlivsbrudd med barn involvert har jeg erfart litt om hvordan «hjelpeapparatet» omkring fungerer. En ting er sikkert – sjansen er at du som pappa blir undervurdert og i verste fall underkjent. Det er mange fedre som opplever dette hvert eneste år. Ca 15000 samliv med barn involvert brytes hvert år, og omtrent en tredel av sakene hos Familievernkontorene karakteriseres som høykonflikt. Nesten 3000 saker er innom rettssystemet hvert eneste år.
Den farligste fellen fedre går i, er å være naive og tro at «systemet ordner opp». De fleste som treffer den mølla blir overrasket over hvor lite støtte, tiltro og empati man får som far, og ender raskt i en uendelig kamp om rettferdighet som man aldri vil få.
Dette er svakheter det tar tid å endre på, og det krever at man jobber med det – ikke bare klager på Facebook. Engasjér deg, søk kunnskap, bidra.
Hvis du er opptatt av at foreldre skal være likeverdige, også etter samlivsbrudd, så må du gjøre noe aktivt. Jeg oppfordrer derfor alle menn og fedre om å melde seg inn i MannsForum, bli med på bevegelsen enten bare som tellende medlem (200.- pr år) eller som aktiv i en av arbeidsgruppene. MannsForum er den eneste medlemsorganisasjonen av en viss størrelse som jobber med gutter, fedre og menns utfordringer (Are Saastad, REFORM).
En dag kan det være din tur. Det er litt mindre skummelt å stå sammen, enn å stå alene!
