«Er det flere som iblant føler på en form for savn rundt at man aldri ble skikkelig god på noe i livet? Litt snodig og kanskje litt egoistisk tanke, da jeg har kone og barn og hus og entusiastbil osv, men jeg fant aldri mitt “kall” i livet, min indre driv, mitt talent liksom. Jeg er bare en vanlig fyr. Og så ser man jo i sosiale medier alle mulige enorme talenter og man ser også venner som klatrer karrierestiger osv, mens jeg aldri har vært opptatt av det. Jeg trives best som jeg er, men så føler man at man kanskje går glipp av noe når man aldri fant denne indre driven som gjorde at man kom opp og fram.
Beklager om det høres teit ut. 🙂
edit: har ofte tenkt at hvis jeg kunne valgt yrkesretning på nytt så ville jeg gjerne blitt brannmann eller noe slikt som hadde gitt min indre egoist mer merkbar takknemlighet fra samfunnet.»
Svar fra Pappaene i klubben
Kenneth
Må si at jeg kjenner meg absolutt igjen i dette 😕
Ole
Trur virkelig ikke du er alene om den!
Øystein
Kanskje tenka på det sånn: Det er ikkje plass til at alle skal vera “skikkeleg gode”. For det krev at ein set ein heil haug med andre ting til sides, og at folk rundt ein tar ekstremt omsyn til at du må få bli “skikkeleg god”, ikkje minst andre medlemmar av familien. Ein kan godt hylla Ingebrigtsen og co, men eit samfunn berre av sånne folk? Fy faen.
Tore
Ikke alle kan være lederhund, og de fremste hundene gjør ingenting uten de bakerste i spannet. En merkelig metafor som jeg ofte trøster meg selv med 😅
Må også være greit å være eksepsjonelt ordinær!
Martin
Dette er vel helt vanlig egentlig. Selv er jeg trygghetssøkende og liker stabilitet, men ja, det er artig å kjenne på den mestringsfølelsen ei ny og ne.
Claus
Ikkje dumt å spør om i det hele tatt..
Du er garantert ikke den eneste så har det slikt. Hørt den teorien fra flere andre også før.
Inkl meg selv😊
Aleksander
Jepp. Samtidig kan du jo kanskje mykne den tanken litt med at de som er skikkelig gode i noe, kanskje er skikkelig dårlig i noe annet som er viktig – men som du mestrer helt fint 🙂
Henning
“Man er sin egen lykkes smed” er det noe som heter. Finn en hobby, lær et instrument feks. Mestringsfølelse er noe som gir mye livsglede etter min mening! Å sitte å se på andre folk i sosiale medier har en tendens til å ødelegge livsglede.
Ole
Du har jo i aller høyeste grad lykkes du. Og ingen vet hva fremtiden bringer.
Sammenligner en seg så er det alltid noe å se opp til men du er jo blant de 5% heldigste i verden med det du har og har oppnådd.
For meg er det du har viktigere en karriere. Det er ingen som husker karriere jegerne eller TikTok/YouTube heltene om 100 år heller.
Det å være familiefar krever jammen ett indre driv nok spør du meg og er vel det beste man kan oppnå av karriere…
Odd
Tror du kan legge bort det savnet med god samvittighet. Har du barn som har det godt og et greit liv med kona har du et større ‘talent’ enn mange av de du ser i sosiale medier med ‘enorme talenter’. At du trivest best som du er, er forsåvidt også et talent du bør være rimelig glad for at du har. Du beskriver helt naturlige følelser og refleksjoner som gjerne ikke gir noe svar på det man lurer på, men heller gjør en selv mer usikker:)
Magnus
Helt vanlig, de fleste føler det slik. Tror det handler mye om å legge vekk sosiale medier, det er uansett ikke hele sannheten (ofte en minimal del av den).
Prøv å finn dine indre verdier og bruk tiden på det 🙂 Merker etter jeg fikk barn at det er helt greit å være en vanlig fyr med en helt vanlig jobb. Andre ting som teller mer.
Steffen
Ser det er mange som kjenner seg igjen, jeg og. Men for å bli god til noe må det også være relle muligheter for det. Og så må man elske den ene tingen og bare holde på med den (10 000 timer) før man kan regne med å bli bedre enn de fleste andre. Med tilrettelegging og dedikasjon blir man kanskje skikkelig god, men er det det man vil? Eller er det mestring av noe man liker, og det er det jo aldri for sent for?
Jostein
Det er nok flere av oss som er i den båten enn du tror. Mange fremstår nok som “ perfekte” i sosiale medier, men hva som egentlig er bak fasaden er nok noe helt annet. Har selv alltid manglet selvtillitt, og aldri hatt troa på meg selv. I egne øyne har jeg ekstremt sjelden følt full måloppnåelse. Alltid fokusert på det jeg kunne gjort litt bedre enn å faktisk ta til meg skryt/ gode tilbakemeldinger. Fikk snudd tankesettet mitt en god del da jeg i en alder av 48 ( 2023) var gjennom utredning for ADHD og fikk medisin.
Så nå innser jeg at det å ha en sikker jobb en trives i , samboer og 3 fantastiske barn , noen få nære venner og trygg økonomi er det som gr meg glede.
Så ja, hva er egentlig en vellykket person? Nå har jeg endelig innsett at jeg er jo vellykket når jeg har det overnevnte. At jeg ikke tjener millioner og kan kjøpe feite sportsbiler er nå noe jeg og de aller fleste må leve med. Jeg er drit heldig som kan spare opp til det meste jeg ønsker meg ( sparer nå til jacuzi og robotklipper). Og så har jeg friske barn jeg ser daglig. Det er lykke for meg. Og så begynner jeg å innse at i min verden så er jeg vellykket. Hva jeg er i andre sin målestokk, ja det driter jeg faktisk i 😉
Kanskje litt avsporing fra temaet, men det får nå stå sin prøve 🤪
Bjørn
Du skriver at du trives best som du er, da har du funnet din lykke.
Man kan alltid se på andre å se hva dem gjør, men bruker si det er den beste måten på selvskading.
Jeg lever veldig A4 liv å trives godt med det, enkelt behagelig å jeg vet at jeg er tilgjengelig for mine barn 24/7. Jeg ønsker heller være populær å tilstede for mine barn enn på sosiale medier.
Andreas
Kjenner meg igjen i det, føler ikke at jeg er kjempe flink til noe, snakker noen ganger med venner eller samboer om det og blir da ofte minnet på at jeg mestrer “litt av alt”🤷♂️🙈
Kai
Tror det viktigste er å tenke hva man faktisk har. Som ufør var det ikke akkurat dette livet jeg så for meg. Få litt perspektiv på ting hjelper nok.
Jon
Ditt kall er å være verdens beste pappa for barna dine. Du betyr alt for dem, og er en av de aller viktigste personene i livene deres. Ingenting kan måle seg med den betydningen du har der 😉
Kristoffer
Er vell det som heter midtlivskrise som alle går igjenom. Ting er jo ikke som på Instagram da.
Lasse
De fleste av oss er nok “bare vanlige fyrer”, og karrierestiger – vel ikke alle kan ende opp som direktører eller bedriftseiere. Men jeg reoppdaget Lego når guttungen kom, og fant vel min indre driv og “batterilader” der – med likesinnede i et lite men godt miljø blant andre voksne Legobyggere. Den gjengen, samt noen venner innen retro gaming, er hovedtyngden av gode venner idag. Og opp og fram…vel, hobbyen tok en tur innom både Dyreparken og TVskjermen og så…
Stian
Jobbet med bil hele livet og det er min hobby også (drifting) ,men fant mitt kall i kommunen med ansvar for hjelpemiddel til alle barna i en kommune.
Føler litt det samme som deg, men har tid til barna,hobby og kona.
Stian
Idag måles alt i likes , er til å bli syk av .
Hvem skal du imponere egentlig? Bare du er fornøyd og har det bra er mye gjort 👍👍
Alle er gode nok som de er 😊
Jan
Jeg tror ikke min verden er noe bedre sånn sett. Jo jeg har mål innenfor idrett og satser ganske hardt der, men har tilbakeslag i form av skader og bomme på formkurve osv. Men for din del og min del så er begge disse tingene selvvalgt og begge kan det gjøres noe med for å endre. Du kan ta tak og finne på noe mens jeg kanskje kan legge bort tanken om å bli best? For jeg skal ikke stikke under en stol at det går en del tid i å planlegge og ikke minst utøve. Dette er tid du bruker eller kan bruke sammen med familien for begge har bare 24 timer i døgnet.
Dan
Jeg er en helt vanlig fyr. Er sykepleier uten videreutdanning. Jobber i hjemmesykepleien, bor landlig til, svinger rundt med motorsag i skogen min, holder orden på uteområdet og huset. Kona er lege og er sjelden hjemme (😅), vi har en jente på 5år. Jeg er strålende fornøyd med å ikke være mer enn akkurat den jeg er. Jentungen synes jeg er verdens beste pappa fordi jeg alltid har overskudd og tid til lek og moro. Kona er strålende fornøyd fordi jeg jobber redusert stilling for at hverdagen vår skal gå rundt. Jeg kan ikke tenke meg ett bedre liv enn det jeg har.
Før var jeg opptatt av å få meg en flott videreutdanning på masternivå for å kunne få en kul jobb innen akutt eller intensivpost. Nå er jeg opptatt av å kunne alltid ha overskudd til familien min, familie ellers og venner. For meg så er dette det ultimate jeg har oppnådd. Jeg føler meg heldig som har akkurat det jeg har i akkurat dette landet.
Petter
Alt har en kostnad. Det sitter sikkert en haug av folk med millionlønn i nordsjøen som har hjemlengsel, mens naboen med dagjobb ser ungene hver dag og misunner den andres lønn… 😉
Er garantert noen som skulle vært i dine sko, ja sikkert gitt mye for det.
Senk skuldrene og gi litt faen av og til 😛
Kristian
Bli den beste ektemann og pappaen som finnes. Det er ett kall og kreves blod, svette og tårer på lik linje 😉
Mads
Det som ser “perfekt” ut på sosiale medier tror jeg får fram akkurat den følelsen dessverre.
Og bak alle disse bildene, videoene og innleggene av “suksess og lykke”, så tror jeg det sitter mange triste og ensomme sjeler.
Jeg har nok tenkt disse tankene selv. Men jo eldre jeg blir, jo mer tenker jeg på hva jeg faktisk har oppnådd og opplevd så langt i livet. Når man en dag legger på røret, så er det uansett hvem du var som person som betyr noe😎
Eivind
Dette høres veldig kjent ut. Du er ikke alene om dette. Husk også at det du ser på sosiale medier ikke alltid er 100% sant. Alt kan være fra folk som snakker litt for mye enn handlinger. Jeg kan anbefale at du melder opp på ulike ting som håndball, fotball, bli medlem i skytterforeningen og andre enkle ting. Da har du fått prøvd deg på noe, så kan du jo se om det var noe for deg😁
Jeg har i hele mitt liv ønsket å gjøre en endring for folk/verden og i tilegg være flink i 1 ting.. Det har ennå ikke skjedd, men sånt kan ta mange år. Jeg har også hørt at det kan ta deg 60 år å finne ut av “ditt kall”. Så det å prøve å finne på noe NÅ kan være smart men ikke forhast deg.
Frode
Jeg er veldig god på å være på snittet i alt… ikke valgt først på verken fotball eller volleyball når jeg gikk på skole men var alltid 3 eller 4 valget… så da er du kansje litt som meg som er veldig god på å være “ mann i gata” dvs snittet
Kenneth
Tenker ofte det samme og jeg aldri har satt ett preg på verden og så kommer jeg på at jeg har to fantastiske barn og de bringer familien videre og de er mitt merke på verden. Jeg ble aldri verdensmester eller astrofysiker, oppfant aldri noe eller oppdaget noe. Men jeg har innsett at jeg er nok som jeg er, for noen er jeg ingenting og for noen få spesielle er jeg alt….
Gabriel
Kan kjenne meg veldig godt igjen i det du skriver. Det har ingenting med andres suksess eller misunnelse å gjøre, men heller et slags savn etter et indre driv/ønske om å gjøre noe av betydning for en selv (som kanskje andre også har glede av). Bortkastet potensiale, på en måte. Det å ha små barn, en bedre halvdel, et hus som skal ivaretas og en jobb som skal gjøres, opptar det meste av energien, og det er ikke så mye kapasitet til overs etter det. Jeg tror det er sunt å tenke slik du gjør, for drømmer eller håp kan aldri realiseres hvis de ikke er der til å begynne med. Mitt tips er at du starter på et lite prosjekt som er bare for deg. Helst ikke stort, men overkommelig. Start i det små, føl mestring og utvid etterhvert. Kanskje det kan hjelpe på 🙂
Mads
Nå skal jeg si deg noe som kanskje ikke hjelper deg noen ting, men tenk litt over det alikevel.
Du ble jævlig god på å være deg sjøl! Du sier at du trives best som du er og det krever faktisk en del å komme seg ditt.
Det kan virke som at samfunnet rundt deg forventer at du skal oppnå noe stort i livet. Det gjør at vårt indre ego også forventer at vi skal oppnå store ting.
Jeg kjenner deg ikke, men vil gjerne hylle deg for at du er jævlig flink til å være Thomas Kamrud Jahnsen!
PS: Hvis du ønsker å tilfredstille ditt indre ego (som vi trenger noen ganger), hva med å melde deg som frivillig på en eller annen måte?
Øyvind
Så sant 👍 Jeg innbiller meg selv at jeg kunne vært en ganske brukbar møbelsnekker og tredreier hvis jeg bare fikk sjansen, tid og sted…
Tviler på at sjansen kommer dessverre 😢👍
Jonas
Du er langt fra alene i å føle dette (som du ser), og det er overhodet ikke teit! Livet er en reise, og det å finne ditt “kall” tar tid for mange. Det viktigste er at du har en flott familie og har skapt et godt liv for deg selv❤️
Alle har unike styrker og talenter, selv om de kanskje ikke alltid er åpenbare. Din evne til å trives som den du er, er en gave i seg selv. Du kan fortsatt utforske nye interesser og kanskje finne noe som gir deg den indre drivkraften du søker. Din takknemlighet og ønsket om å hjelpe samfunnet som brannmann viser din gode natur. Du er absolutt god nok som du er! 😊👍
Stefan
Ja, er det ikke rart hvordan man kan «hige etter noe mer» eller ikke føle seg fullkommen eller hva det måtte være. Har alltid tenkt at man er sin egen lykkes smed. Selv har jeg ofret ekstremt mye fritid og driver nå to små firmaer. Ikke har jeg millionlønn eller feite biler, og er totalt utslitt av det kjøret som har vært for å skape noe eget. Men jeg har alltid vært litt annerledes, og samfunnet trenger oss alle, på hver sine vis. For min del «oppdaget» jeg seiling for noen år siden, og jeg må til havs for å finne roen. Største drømmen nå er å kunne dra på jordomseiling en gang… Jeg er misunnelig på dem som kan legge seg hver kveld uten allskens bekymringer🙂. Jeg tror du er der du skal være, men kanskje trenger å lande litt. Det spiller ingen rolle hva andre tenker eller holder på med. Noen er lykkelige med full fart i storbyen, andre trenger ei hytte i skogen for å finne fred. Men det å finne noe du virkelig liker må være en fin ide! En hobby av noe slag, bil, båt, musikk, radiostyrte greier, pistolskyting osv, masse å tenke på og det meste er mulig å komme i gang med på en billig måte🙂. Finn ut hva du trekkes mot, og gjør mer av det👍👍👍
Alf
Talent er ikke noe man finner i seg selv. Det er noe man skaper. Jobb målrettet mot og lær deg noe nytt, bli sykt god på det – og til syvende og sist så «blir det en lidenskap». Du våkner ikke bare en dag «oi shit, min store lidenskap er å spikke møbler» liksom 😅 Å spikke møbler blir en lidenskap, fordi du velger å investere nok tid og energi i det til å bli skikkelig god i det!
Så «find your passion mindset» er rett og slett ikke et godt verktøy å ha i søken etter lidenskap! Craftmanship mindset, derimot – skaper lidenskap.
Andreas
Jeg synes det var et flott spørsmål. Jeg kan nok også føle på en slags anger for tapte muligheter, men jeg er for det meste glad for de mulighetene jeg grep. Jeg drev rundt og gjorde mye rart til seint i tjueåra, før jeg fulgte drømmen i voksen alder, fikk et nytt yrke som tredveåring, og driver for meg selv i dag. For meg er det en god historie å leve med. Men når jeg er rundt yngre folk så tenker jeg likevel ofte, hva om jeg hadde brukt mer av potensialet mitt, hatt mer disiplin, klarhet og vilje da jeg var yngre?
Lars
Orka ikke lese alle kommentarene, men trøst deg med at det å hige etter perfeksjon og sitt kall kan gjøre deg sprø og frata deg der du allerede har så du gjør ikke noe galt i å bare leve ditt liv og kose deg med det du liker og nyte. Sammen med mange andre ting er denne higen etter perfeksjon en av flere årsaker til at jeg er alene etter 15år med kone og barn, mens jeg nå har barn 50/50 og er alene.
Preben
Godt du deler.
Litt som å tørre å rekke opp hånda i timen. Man er redd for å føle seg dum, så viser det seg at flere i klassen lurte på det samme 😊
Nå har ikke jeg lest alle innleggene, men jeg vil fortelle litt om min erfaring.
Meg og kona kjente på det samme. Vi er nok begge overtenkende og skyr en del risiko. Alt fra økonomisk til frykten for å dumme seg ut.
Vi har aldri brydd oss om prestisje, men observerte at de med skikkelig stå-på vilje ikke bare oppnådde prestisje i arbeid og økonomi. Men de hadde et veldig innholdsrikt liv. Dette er venner av oss – ikke sosiale medier der alt virker perfekt.
Vi ble enige om å ha som mantra, å pushe komfortsonene våre.
Regelen er å ikke nøle, men gå for “ja”.
– vil du holde en tale i jubileumet?
– ja
– vil du stille til valg i styret?
– ja
– skal jeg videreutdanne meg?
– ja
– vil dere komme på besøk?
– ja
Og vi erfarer at det aller oftest resulterer i hyggelig minner, påfyll og at vi vokser som personer.
Nå er vi kommet dit at frykten for å gå glipp av noe er større enn behovet for å være trygge hele tiden i komfortsonen 😊👍