Hei alle Pappaer
Det er mange innlegg her om skilsmisser og hvor dårlig dragene oppfører seg. Det virker også å være en vedtatt sannhet blant enkelte om at familievernkontorene rundt om hater menn.
Jeg liker ikke å brette ut om meg selv i så privat sammenheng. Men, nå har jeg stått i dette selv og har lyst til å nyansere det litt, til de neste som kommer i denne situasjonen.
Jeg skal ikke ta hele historien om hvordan vi kom til at det ble separasjon, men forholdet skrantet fra begges side over tid og kommunikasjon var vi begge svært dårlige på. Det blir mer enn nok tekst uten enhver detalj.
Da vi bestemte oss for å dra på familievernkontoret, kom det ganske fort frem at hun ikke gadd mer, uten at hun hadde noen spesifikk grunn til det. Hun hadde bare ikke “kjærestefølelser” for meg lenger. Jeg opplevde den kvinnelige psykologen på familievernkontoret som veldig ryddig og omtenksom, som forsøkte mange ganger og med flere innfallsvinkler å justere inn kona mot at dette er noe vi kan få til å reparere. Psykologen tok veldig godt vare på meg i denne prosessen, og kona opplevde at psykologen var der for meg – ikke omvendt. Det var tross alt jeg som ble gått fra uten min vilje.
Etter dette møtet fant jeg ut at hun hadde vært utro med to ulike menn.
Jeg valgte å ikke fortelle henne noe om hva jeg hadde gravd frem av informasjon, fordi jeg ville ikke skape dårligere stemning enn det allerede var, samt at jeg ikke ville hun skulle tro at nå var jeg ute etter å ta henne. I tillegg var jeg redd for at hun da skulle spisse albuene og gjøre alt for å ødelegge for meg.
Tross alt er det barn i bildet og det er kun de det går ut over dersom vi ødelegger for hverandre.
Vi hadde en ny time med obligatorisk mekling hos familievernkontoret. Dette var obligatorisk fordi vi har barn sammen. I forkant av dette møtet hadde vi begge satt oss sammen for å snakke om fordeling av barna og hva som fungerer. For oss var det en selvfølge at vi skulle ha 50/50 med delt fast bosted. I praksis betyr det at barna har fast bosted hos oss begge og vi har like rettigheter rundt dette med flytting osv. Det er derimot ikke mulig at barna har to bostedsadresser i folkeregisteret, så begge barna stod på meg som skulle beholde huset – fordi dette er i skolekretsen deres. Det har ingen praktisk betydning utover det. Dette møtet var med en annen kvinnelig psykolog enn første gang. Her fikk vi begge skryt av hvor flinke vi hadde vært på samarbeid, vi fikk mange tips av henne til veien videre, samt at jeg fikk tilbud om å komme innom senere for videre prat med henne og teamet deres hvis jeg ønsket det. Også her opplevde kona at familievernkontoret var mer på min side – uten at de dermed var mot henne på noe vis.
Deretter starter den vanskelige prosessen med alt det praktiske.
Hun skulle flytte ut, ting skulle fordeles og flyttes på, og to barn skulle håndteres på best mulig måte oppe i alt dette. Men så skjedde det noe: det gikk opp for henne hva hun hadde gjort, og vi fant sammen igjen. Vi har vært sammen i et tosifret antall år og kjærlighet dør ikke ut av at en trår feil. Jeg trodde aldri jeg skulle si det før jeg stod i det selv. Så da var det nye timer hos familievernkontoret, med parterapi. En tredje kvinnelig parterapeut. Også alle de gangene vi gikk i parterapi opplevde jeg at mine interesser og synspunkt ble godt ivaretatt. Jeg har kun hatt positive opplevelser med familievernkontoret så langt – med 3 ulike kontaktpersoner i 3 ulike faser i livet.
Det er nå snart et år siden vi ble separert.
Vi flyttet formelt sammen igjen i mai i år.
Sliter jeg fremdeles med destruktive tanker? Ja.
Har jeg problemer med selvtilliten? Ja.
Har jeg problemer med tilliten til henne? Ja.
Synes jeg det er vanskelig å være i nærheten av steder jeg vet det har skjedd ting med henne og andre menn? Ja. Det er faktisk så ille at det til tider er vanskelig å puste og sortere følelsene når jeg er i nærheten.
Er det vanskelig å bli stadig påminnet om utroskap og separasjoner i denne gruppen? Definitivt.
Telefonen hennes er også et problemområde for meg. Jeg er mistenksom til absolutt alle menn hun kommuniserer med. Hver gang hun er på telefonen kikker jeg fordi jeg blir mistenksom – selv når hun bare er på nettaviser. Jeg hater venninnen hennes som var med på disse byturene og visste om alt og dermed har et moralsk kompass som hører hjemme i helvete. Jeg må sjekke i Google Maps at hun faktisk er på jobb når hun sier hun skal på jobb. Eller at hun er hos frisøren. Eller når hun skal til foreldrene sine et stykke unna. Jeg får også plutselige tanker om det som har skjedd uten at det er noen åpenbare triggere. Det er vanskelig å komme over dette.
Livet og følelsene spilles på litt hardere vanskelighetsgrad enn jeg er komfortabel med.
Men hun forstår det. Hun støtter meg. Hun forsøker å være åpen om hva hun gjør og hvor hun er. Det er best tenkelig utfall for meg og oss at vi samles som en familie under samme tak igjen.
Det er vanskelig å se for seg et liv hvor man sliter så mye med seg selv og egne følelser. Men det har blitt bedre over tid. Det er stadig mindre av de vanskelige følelsene, selv om det er perioder det er mer vanskelig (for meg – ikke for oss som par).
Så til alle dere der ute som er i starten av samme prosess: det er ikke nødvendigvis slutt.
Det er en grunn til at separasjonstiden er et helt år. Familivernkontoret hater ikke menn. Oppfør deg som en mann – ikke en huleboer, behandle de rundt deg som du vil de skal behandle deg og tenk på at alt du gjør skal være for barnas beste.
Forholdet er ikke nødvendigvis over selv om det er over akkurat nå.
